Hvis man spør folk hva økonomi er, vil de fleste svare at økonomi er alt som har med penger å gjøre. Hvis man tror at økonomi bare dreier om penger, lider man av det sosialøkonomer kaller en pengeillusjon. Det viktigste i økonomien er egentlig ikke penger. Penger kan ikke spises. Deres direkte nytteverdi er så begrenset som at de kan nyttes som papir ved opptenning i peisen og som et ubehagelig hardt dopapir. Penger har en indirekte funksjon i økonomien. Poenget med penger er de ressursene, varene og tjenestene vi kan kjøpe for dem, dvs. det vi kaller realøkonomi. I sin opprinnelse kommer ordene økonomi og økologi faktisk fra det samme greske ordet:
| Oikos = | hus, husholdning. Overført betydning: jordkloden, naturen |
| Nomos = | ledelse, forvaltning |
| Logos = | innsikt, forståelse |
I den opprinnelige greske betydningen av ordene dreier økologi seg om innsikt i naturen slik den er. Økonomi dreier seg om hvordan vi forvalter naturen. Det opprinnelige norske ordet for økonomi er husholdning. Økonomi dreier seg altså egentlig om hvordan vi innretter vår husholdning og husholderer med ressursene, både personlig, lokalt, nasjonalt og globalt. Både i den personlige og globale husholdning er det viktig å ha klart for seg skillet mellom og sammenhengen mellom realøkonomi og pengeøkonomi.
| Realøkonomi = | Materielle, fysiske sirkulasjon av ressurser, varer og tjenester, realkapital. |
| Pengeøkonomi = | Sirkulasjon av verdipapirer, dvs. rettigheter og forpliktelser: Penger, aksjer, obligasjoner, gjeldsbrev, opsjoner mv. |
Det realøkonomiske og pengeøkonomiske kretsløpet går alltid motsatt vei. Når vi tar med oss en vare ut av butikken, må vi levere penger inn i butikken. For at vi skal gå inn på jobben og yte en arbeidsinnsats, må bedriften betale ut lønn til oss, osv.. Grunnen til at mange forbinder økonomi kun med penger, er at pengene styrer realøkonomien. Den som har penger, kan etterspørre ressurser, varer og tjenester. Denne etterspørselen styrer hva som kan bli produsert og levert. Slik styrer pengeøkonomien realøkonomien. Men pengene hører egentlig hjemme i den juridiske verden, ikke i den økonomiske. De som har penger har ifølge norsk lov en juridisk rett til å kjøpe varer og tjenester, og de som selger disse har en juridisk forpliktelse til å akseptere norske penger som betalingsmiddel. Penger er altså en juridisk sett smart og praktisk lettvint måte å gjøre opp kjøp og salg på. På det personlige nivå og på bedriftsnivå, er penger selvfølgelig uhyre viktige og avgjørende. De bestemmer realøkonomien, det vi egentlig lever av. På samfunnsnivå er penger utrolig nok egentlig ikke noe problem. Staten har alltid nok penger. De kan bare trykke mer av dem. Det avgjørende er at en slik ny pengetilførsel brukes til å skape ny realøkonomisk produksjon. Da vil de nye pengene man har trykket opp bli tilsvart av nye produserte realverdier som kan kjøpes for disse pengene. Slik har nasjonalprodukt og levestandarden økt, uten at det har blitt inflasjon. Trykker man derimot nye penger uten at vare- og tjenesteproduksjonen økes, fører de nye pengene til inflasjon. Slik blir det forutsatt at ikke antall ganger pengenes brukes per år endres, dvs. det som kalles pengenes omløpshastighet. På samfunnsnivå som jeg skal analysere i denne delen av boka, er det med andre ord kun realøkonomi som teller, fordi staten har så mye penger den selv vil.
Penger kan settes i banken eller investeres i aksjemarkedet. Der får man renter og rentes rente på pengene. Når noe vokser med en fast prosent per år, blir veksten i absolutte tall (kroner når det gjelder penger) større og større for hvert år. I matematikken kalles slik vekst for eksponensiell vekst. Dette er illustrert i figuren nedenfor.
Hvis man lider av pengeillusjon, kan man tro at rikdom kan vokse inn i himmelen, akkurat som grafen i figuren ovenfor. Slik er det ikke. Da måtte jorda og dens ressurser også vokse med rente og rentes rente. Bare i den grad realøkonomien også vokser gjennom utnytting av nye ressurser, produktivitetsøkning og nye oppfinnelser som gir nye muligheter blir samfunnet rikere. Dersom pengeøkonomien vokser raskere enn realøkonomien blir det et misforhold som fører til inflasjon, dvs. at pengene blir mindre verdt. Blir misforholdet riktig stort får vi børskrakk, krakk i andre markeder, konkurser, gjeldssanering og påfølgende nedgangstider som fører til en drastisk reduksjon av pengeformuer. Gjennom en smertefull prosess blir det igjen samsvar mellom verdiene i pengeøkonomien og realøkonomien.
I naturen eksisterer ikke varig, eksponensiell vekst. Dersom en art - dyr eller menneske - prøver seg på slik vekst, fører det alltid til en økokrise slik figuren nedenfor illustrerer.
Man kan si at økokriser i økologien tilsvarer børskrakk i pengeøkonomien. Dersom noen organismer vokser eksponensielt, vil de alltid ende opp med å spise opp sitt eget ressursgrunnlag, delvis dø ut og ende opp med et dårligere ressursgrunnlag enn tidligere. Kreftceller er et eksempel på eksponensiell vekst innen en organisme som ender med krise. Deres eksponensielle vekst ender med at vertsorganismen, mennesket dør. Kaniner på en øy uten naturlige fiender er et eksempel på overvekst i den ytre naturen. De vil formere seg eksponensielt og ende med å spise opp alt graset slik at de fleste av dem dør. Figuren ovenfor vil være akkurat den samme for kaniner på en øy og for mennesker på en jordklode. Begge står overfor en gitt areal med et gitt ressursgrunnlag som setter absolutte grenser for vekst. Eneste forskjellen er at mennesker har skapende ressurser som dyrene ikke har. Vi kan utnytte ressursene bedre og bedre slik at vi kan ha en viss, begrenset vekst hele tiden selv om ressursgrunnlaget er konstant. Og etter beste evne kan vi prøve å gjenoppbygge naturgrunnlaget dersom vi har overskredet økosystemets bæreevne. I noen tilfeller er dette mulig. I andre tilfeller er forringelsen av naturgrunnlaget irreversibel, f.eks. avskogingen og forørkningen av et område. Uansett er det beste å ikke overskride økosystemets tålegrenser og begrense veksten til det som den miljøteknologiske utviklingen gir rom for.
Den eneste form for ikke kriseartet vekst naturen kjenner, er S-formede vekstkurver:
Slik vokser organismer fram til sin fulle størrelse. Slik vokser rett og slett alt levende som fungerer som en helhetlig organisme. I økonomien kan man si at vi nå er i den bratte delen av kurven, der hvor det fra starten av har vært og fortsatt er eksponensiell vekst. I dag er grensene for vekst nådd eller overskredet på mange områder. Valget vi som menneskehet står over for i økonomien er om vi skal mestre utflatingsfasen på en mest mulig elegant måte med minst mulig kriseartet utvikling. Dvs. som en S-kurve. Eller om vi skal la veksten fortsette som før og la naturen ordne opp med oss gjennom en serie av ulike økokriser og økonomiske kriser. Denne overgangen fra økonomisk vekst til bærekraftig utvikling dreier seg hovedsakelig om realøkonomi. Kjernen i denne delen av boka er derfor realøkonomi og realøkonomisk analyse.
I en norsk lærebok som er mye brukt defineres samfunnsøkonomi på følgende måte:
Samfunnsøkonomi er læren om hvordan vi kan utnytte de tilgjengelige ressurser best mulig for å tilfredsstille menneskelige behov (Ytterhus, 2001).
Definisjonen inneholder flere nøkkelord. Det første nøkkelordet er tilgjengelige ressurser. Man deler gjerne ressursene inn i tre hovedtyper:
| - Naturressurser: | Areal, jord, skog, planter, dyr, energi, metaller, gener, renovasjon |
| - Arbeidskraft: | Arbeidstimer, kunnskaper og ferdigheter, moral |
| - Realkapital | Bygninger, redskaper, maskiner, infrastruktur, informasjonsnett |
Nedenfor er en figur som viser samspillet mellom disse tre ressursene. Denne modellen, realøkonomimodellen, er kjernen i en ny og helhetlig økonomisk tenkning.
Realøkonomimodellen
Til venstre i figuren har vi naturen og dens økologiske kretsløp. Naturen er en levende organisme som gratis leverer produksjons-, renovasjons- og rekreasjonstjenester. Fra naturen henter vi energi og råvarer og leverer avfall og utslipp tilbake. I tillegg foretar vi betydelige naturinngrep. Det første gigantiske naturinngrepet menneskeheten gjennomførte, var overgangen fra en jeger- og samlerkultur til jordbrukssamfunnet der skog i stor skala ble erstattet av åker og eng. Menneskehetens andre gigantiske naturinngrep er i sin sluttfase nå. Det er overgangen fra jordbrukssamfunnet til industrisamfunnet. Dette innebærer at naturmiljøer blir erstattet med by- og industrimiljøer som i midten av figuren ovenfor. Videre blir økologiske kretsløp innlemmet i og styrt av økonomiske kretsløp. Fra 1930-årene og utover begynte menneskeheten sin tredje gigantiske naturinngrep. Det er at vi endrer naturens egenskaper gjennom kjemiske inngrep, bakterielle inngrep, genmanipulasjon, kloning etc. som endrer naturens virkemåte.
I midten av figuren ovenfor har vi de økonomiske kretsløpene. Kjennetegnet ved industrisamfunnet er at man har investert i en enorm kapitalbeholdning av redskaper i form av bygninger, maskiner, infrastruktur, etc.. Denne realkapitalen yter oss kapitaltjenester, f.eks. at vannrørene bringer vannet inn i huset vårt og bilen frakter oss dit vi vil. På denne måten har vi i industrilandene fått økt velstand og et mer lettvint og behagelig liv enn det som var mulig for tidligere generasjoner. Dette kan sies å hva vært selve hensikten med den økonomiske utviklingen.
Til høyre i figuren har vi mennesket og dets behov. Vi yter en arbeidsinnsats i økonomien. Som lønn for strevet får vi varer og tjenester som dekker ulike behov. Samtidig har vi også behov som ikke dekkes via økonomien, men via måten vi er og lever på. Dette illustreres ved at menneskene ikke arbeider men danser i figuren til høyre. Slik inngår de tre ressursene arbeid, kapital og natur i et gjensidig realøkonomisk kretsløp som i dag utgjør en global økonomisk-økologisk sirkulasjon.
Realøkonomimodellen klargjør forskjellen på tradisjonell økonomisk tenkning og den form for helhetlig økonomisk tenkning vi trenger i dag. I tradisjonell økonomisk teori regner man produksjonsproblemet og fordelingsproblemet som hovedproblemene i økonomien. Produksjonsproblemet er hva, hvor mye og hvordan skal det produseres. Fordelingsproblemet dreier seg om hvem som skal yte innsats i økonomien og nyte godene som produseres. Gjennom en kombinasjon av markedsøkonomi og planøkonomi finner disse problemstillingene sin løsning i dagens økonomi. Produksjons- og fordelingsproblemene er imidlertid problemer innenfor økonomien selv. Når man kun fokuserer på disse spørsmålene blir det økonomi for økonomiens skyld. Dvs. at man tenker økonomi uten større mål og mening og uten sammenheng med naturen som er fundamentet for økonomien.
For det første dreier økonomi seg i følge definisjonen om å utnytte de tilgjengelige ressursene best mulig. En av disse ressursene er natur. Naturen er en kapital som må bevares på tilsvarende måte som annen kapital. Bare gjennom at naturkapitalen bevares kan den yte kapitaltjenester også i framtida i form av produksjon, renovasjon og rekreasjon. Grensene for hva naturen tåler er på mange områder overskredet. Derfor har en ny økonomisk problemstilling blitt relevant. Det er miljøproblemet til venstre i figuren. Miljøproblemet dreier seg om å sørge for at økonomien er økologisk bærekraftig. Det vil si at økonomien ikke tærer på og ødelegger selve livsgrunnlaget. Dette er rammebetingelsen man i alle tidligere generasjoner har måttet forholde seg til. Det er rammebetingelsen vi vil måtte forholde seg til i alle kommende generasjoner. De 6 - 8 generasjonene fra 1900 til ca. 2050 der man har tillatt seg å tære på naturkapitalen er et unntakstilfelle (en parentes) i menneskehetens historie. For norske bønder har denne urgamle visdommen nedfelt seg i form av "Den gode husbondes prinsipp". Man skal overlate gården til neste generasjon i samme eller bedre stand enn man selv overtok den. Fordi menneskehetens mulighet til å påvirke naturen er blitt så stor, er det blitt viktig å leve etter dette prinsippet også i forhold jordkloden som sådan. Vi må overlate jordkloden i samme eller bedre stand til neste generasjon enn vi selv overtok den. Dette er essensen av økologisk bærekraftighet. Når man bare fokuserer på produksjons- og fordelingsproblemene og utelater miljøproblemet, blir det økonomi uten sammenhengen og rammebetingelsen økonomien inngår i. Nettopp derfor har vår økonomi overskredet naturens grenser for vekst. Vi glemte eller ønsket ikke å tenke på dette. Heretter må miljøproblemet betraktes som ett av hovedproblemene i økonomien, på linje med produksjons- og fordelingsproblemet.
For det andre dreier økonomi seg i følge definisjonen om hvordan man best mulig kan tilfredsstille menneskelige behov. Hva de menneskelige behov består i, har ikke økonomer viet noe særlig oppmerksomhet. Dogmet innen det økonomiske fag at de menneskelige behov er for varierte og vanskelige å beskrive til at dette er noe fruktbart utgangspunkt for tenkningen. Økonomer har i alle år omgått problemet med hva behovene egentlig består i ved å ta utgangspunkt i et annet begrep. Det er begrepet etterspørsel. Tanken er at gjennom etterspørselen i markedet kommer de underliggende behovene til uttrykk. Derfor er det ikke så viktig å beskrive behovene. Så enkelt er det imidlertid ikke. For det første kreves det i en pengeøkonomi at man har penger for å kunne etterspørre noe. Inntektsfordelingen vil derfor påvirke hvilke behov som kommer til uttrykk. Den skjeve globale inntektsfordelingen er årsaken til at de tre fjerdedeler av menneskeheten som bor i utviklingsland bare har til disposisjon en fjerdedel av ressursene. For det andre er det ikke alle behov som kan tilfredsstilles gjennom kjøp av varer og tjenester, f.eks. behovet for å gi og motta ekte kjærlighet. Når man fokuserer på etterspørsel i markedet i stedet for behov i økonomien, vil man:
Problemet med at man overser andre behov og verdier har økonomer omgått på en snedig måte. Den tradisjonelle velferdsøkonomiske grunnantakelsen er at når materiell behovstilfredsstillelse øker, går det ikke utover andre behov og verdier. Jeg skal seinere presentere en teori om menneskelige behov som viser at denne grunnantakelsen er feil. Blant folk flest er denne erkjennelsen nedfelt i ordtaket "tid er penger". Men derved gjelder også det omvendte, "penger er tid". Skal man tjene mer penger for å øke produksjon og forbruk, blir det mindre tid igjen til andre behov. For eksempel mindre tid til å være for seg selv, tid til å være sammen med familie og venner etc.. Fordi levestandarden allerede er så høy, begynner andre behov og verdier å bli stadig viktigere for folk. Tradisjonell økonomisk teori fanger bare opp behov som kan tilfredsstilles ved å kjøpe noe. Derfor gir ikke lenger de gamle økonomiske teoriene som tar utgangspunkt i etterspørsel noe relevant svar på dagens velferdsøkonomiske utfordringer.
En ny og helhetlig økonomisk tenkning for vår tid må ta utgangspunkt i en klar forståelse av hva de viktigste menneskelige behov er, dvs. en behovsteori. Verdispørsmålet er derfor enda et nytt økonomisk grunnproblem som kommer i tillegg til produksjons- og fordelingsproblemet. Verdispørsmålet dreier seg om hva som egentlig er hensikten med økonomisk virksomhet. Hva er lykken i livet? Hva er det egentlig vi ønsker av utviklingen? Hva er målet vi skal vurdere lønnsomhet og effektivitet opp mot? Dette målet har man i tradisjonell økonomisk teori tatt for gitt at til evig tid vil være økt levestandard. Slik er det neppe. I dag viser det seg at menns og kvinners verdier er i ferd med å bli forskjellige f.eks. i Norge. Et flertall av menn er opptatt av harde verdier, dvs. det som har med tradisjonell økonomi og levestandard å gjøre. Et flertall av kvinner er opptatt av myke verdier, dvs. det som har med livskvalitet og andre verdier å gjøre. Vi lever altså i en tid der vi ikke kan ta verdiene for gitt. Derfor må verdispørsmålet heretter også betraktes som en av økonomiens hovedproblemstillinger, dvs. på lik linje med produksjons- og fordelingsproblemet. Egentlig er verdispørsmålet kanskje det aller viktigste problemet i økonomien, fordi det dreier seg om hva selve målet for utviklingen skal være.
Definisjonen av økonomi inneholder enda et nøkkelbegrep som jeg hittil ikke har gått nærmere inn på. Det er ordene best mulig. Det økonomiske faguttrykket for at en handling er den best mulige, er at den lønner seg. Når økonomer uttaler at noe er lønnsomt og noe annet er ulønnsomt, kan det høres ut som om dette er noe objektivt. Det er det ikke. Det er ikke mulig å si at noe lønner seg, uten å ha et mål å forholde seg til. En handling må nemlig være effektiv eller lønne seg i forhold til et mål man har. Målet i økonomien er alltid subjektivt valgt. Målet kommer fra følelseslivet vårt. Hva føler vi egentlig for? Er vi egoister som bare tar utgangspunkt i egne interesser eller er vi humanister som også har et hjerte for andres behov? Dette er verdispørsmålet. Hva ønsker vi egentlig av livet, økonomien og samfunnet?
Det tradisjonelle bedriftsøkonomiske lønnsomhetsbegrepet er pengeøkonomisk lønnsomhet i form av størst mulig fortjeneste. Når man fokuserer ensidig på pengeøkonomisk lønnsomhet, er man fanget i pengeillusjonens tåkedis. Det kan være vanskelig å se de realøkonomiske konsekvensene for samfunnet av ens individuelle valg. På det personlige nivå er pengeøkonomisk lønnsomhet viktig, fordi det avgjør ens materielle levestandard. Men på samfunnsnivå kan det bære helt galt av sted når målet er pengeøkonomisk lønnsomhet. Det er nettopp det som er tilfellet i dag. Pengeøkonomisk sett var det for eksempel lønnsomt for Vestfoldbyene å satse på en hvalfangst som nærmest utryddet hvalen. At hvalen ble utryddet, gjorde ikke så mye. Fortjenesten hvalfangsteventyret skapte, ble værende i fylket i form av privat rikdom både for kapitaleierne og hvalfangerne og i form av store selskaper som f.eks. Kosmos. På tilsvarende måte er det i dag pengeøkonomisk lønnsomt for skogselskaper å hogge ned regnskogen. Men for verdenssamfunnet går derved umistelige verdier bl.a. i form av biologisk mangfold og at de utgjør verdens lunger. Bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet er med andre ord ikke nødvendigvis det samme.
Det tradisjonelle lønnsomhetsbegrepet på samfunnsnivå er økonomisk vekst. Det innebærer stort sett det samme på samfunnsnivå som pengeøkonomisk lønnsomhet innebærer på bedriftsnivå. Årsaken er at begge deler er mål på økt materiell velstand målt i penger. Det nye lønnsomhetsbegrepet på samfunnsnivå heter bærekraftig utvikling. Gjennom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1987) (Brundtlandkommisjonen) ble begrepet bærekraftig utvikling satt på den politiske dagsorden. De definerte begrepet slik:
"Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov".
Det har blitt gjort mange forsøk på å komme fram til en mer presis vitenskapelig definisjon av begrepet. Definisjonen som FN's Miljøprogram m.fl. har kommet fram til er etter min mening den beste. (World Resources Institute, 1992).
Bærekraftig utvikling er å øke livskvaliteten for menneskene, mens man lever innenfor bæreevnen til de støttende økosystemer.
Denne definisjonen innebærer nettopp den måten å tenke på som ligger i realøkonomimodellen. Målet ved bærekraftig utvikling er å øke livskvaliteten. For at utviklingen også skal være økologisk bærekraftig, må man ifølge definisjonen samtidig leve innenfor økosystemenes bæreevne. Denne definisjonen inneholder altså både verdispørsmålet (hva er livskvalitet?) og miljøproblemet (når er utviklingen bærekraftig?). Derfor er denne definisjonen god og egnet som grunnlag for den nye, helhetlige økonomiske tenkningen vi trenger.
Bærekraftig utvikling er altså det nye lykke- og lønnsomhetsbegrepet i økonomien som erstatter det gamle som var bruttonasjonalprodukt per innbygger. Det er et lykkebegrep som innebærer at man er mest lykkelig når man har høyest mulig livskvalitet, uten at dette har gått på bekostning av hva naturen tåler. Dette burde være et lykkebegrep som alle mennesker kan si seg enige i. Det som er forskjellig fra menneske til menneske er hvordan man definerer livskvalitet. Dette skal jeg komme tilbake til. Bærekraftig utvikling er også et lønnsomhetsbegrep. Som lønnsomhetsbegrep slår definisjonen fast at den handling som øker livskvaliteten mest, uten at bæreevnen til de støttende økosystemer overskrides, er den mest lønnsomme handling. Dette lønnsomhetsbegrepet ligger egentlig til grunn for all tenkning og analyse i denne boka.
Som definisjon av en økt velferd på samfunnsnivå er bærekraftig utvikling mye mer egnet enn økonomisk vekst. Økonomisk vekst måles ved hjelp av brutto nasjonalproduktet. Dette er et mål på hvor mye som er produsert og omsatt av varer og tjenester i et land i løpet av ett år. Det måler altså bare en strøm av varer og tjenester, og tar ikke hensyn til utviklingen i kapitalbeholdninger. Det er altså mulig å ha økonomisk vekst, og likevel bli fattigere fordi man tærer på f.eks. naturkapitalen. Det er dette som skjer i dag. I følge realøkonomimodellen er det fire kapitalbeholdninger som skal bevares for at utviklingen skal kunne betraktes som bærekraftig. Tre av dem følger direkte av de tre ressursene som inngår i det realøkonomiske kretsløpet. Den fjerde angår helheten.
For at utviklingen skal kunne kalles bærekraftig, må vi bevare:
| - naturkapitalen | Vi må bevare og verne naturen og ikke overskride økosystemenes tålegrenser. |
| - realkapitalen | Vi må bevare kapitalen av bygninger, maskiner infrastruktur etc. for å opprettholde den materielle levestandarden. |
| - menneskekapitalen | Vi må føde, oppdra og utdanne stadig nye generasjoner for å vedlikeholde den menneskelige kapitalen. |
| - kulturkapitalen | Vi må bevare og videreutvikle kulturen som sådan, dvs. det overgripende sosiale systemet som omfatter både natur-, real- og menneskekapital. |
Å legge hovedfokus på kapitalbeholdninger i stedet for årlige strømmer, gir et nytt perspektiv i samfunnsøkonomien som åpner for en annen måte å tenke på. Modellen klagjør at levestandarden kan økes på andre måter enn ved økonomisk vekst. Økonomisk vekst er å fylle på med mer i kapitalbeholdningen. Men kapitalbeholdningen kan også økes ved at slitasjen går ned. Å lage mer varige produkter vil f.eks. medføre negativ økonomisk vekst, men heve den materielle levestandarden. På denne måten er bærekraftig utvikling et mye mer sofistikert og fornuftig mål for den samfunnsøkonomiske utviklingen enn økonomisk vekst var.
I de to neste kapitlene skal jeg drøfte de to nye hovedproblemene i økonomien. Først skal jeg drøfte miljøproblemet og klargjøre hva som menes med å ikke overskride økosystemenes bæreevne. Deretter skal jeg drøfte verdispørsmålet og klargjøre hva som menes med begrepet økt livskvalitet i forhold til økonomisk tenkning. Slik vil jeg etablere et helhetlig fundament for tenkning omkring økonomiske og politiske teorier og løsninger i resten av denne delen av boka.