For at utviklingen skal være økologisk bærekraftig, må man ifølge definisjonen av bærekraftig utvikling leve innenfor bæreevnen til de støttende økosystemer. Hvilke økosystemer omfatter dette? De som ønsker en grundigere innføring henvises til en innføringsbok i økologi på høyskolenivå, f.eks. Fimreite (1992). Her skal jeg kun gi en forenklet framstilling med utgangspunkt i begrepet økologisk nisje.
Hver populasjon av levende organismer har sin økologiske nisje som bestemmer såvel fysiske som atferdsmessige tilpasninger til miljøet. Nisjen har talløse variabler, men noen er viktigere enn andre og blir gjerne trukket fram når man skal definere nisjen til en bestemt art i et bestemt økosamfunn. (Fimreite 1992).
Den økologiske nisjen er illustrert figurlig nedenfor. Hvert plusstegn står for en kritisk forutsetning for at livsbetingelsene skal bevares, dvs. at sykdom og død skal unngås. Minustegn står for faktorer som bidrar til sykdom og død og som derved bør unngås.
|
Menneskets økologiske nisje: |
[++++++++++++----] |
|
Opprinnelige livsvilkår: |
[++++++++++++ ] |
|
Endrede livsvilkår: |
[++++++++---- ] |
Gjennom økonomisk vekst er livsbetingelsene forrykket i forhold til den opprinnelige økologiske nisjen vi er tilpasset til. Kritiske faktorer mangler til venstre i nederste parentesen som illustrerer endrede livsvilkår. Et eksempel på dette er uttømming av grunnvannet og uttørring av elver i deler av California (WRI 1992). Til høyre i figuren er skadelige faktorer kommet i tillegg. Et eksempel på dette er luftforurensningen i Mexico City som er så stor at man regner med at en hel generasjon barn er hjerneskadd (WRI 1992). Ved forrykking av den økologiske nisjen blir de svakeste individene syke (kreft, allergi, astma, eksem etc.) eller dør. Begrepet økologisk nisje kan fungere som et utgangspunkt for å definere hva som er støttende økosystemer for menneskeheten. Hva er de mest kritiske faktorer i menneskets økologiske nisje?
Passe stråling er den første forutsetningen for alt liv. For det første må det være passe mye varmestråling fra sola. Kombinert med atmosfærens egenskaper (drivhuseffekten) skaper sola over store deler av jorda temperaturer der vannet hverken er frosset eller koker, dvs. at liv er mulig. Det er altså grenser for hvor mye temperaturen på jorda kan endres før mennesket økologiske nisje er truet. Et eksempel på dette er at folk flytter fra stillehavsøyer. Dette skyldes orkaner i et belte som dette normalt ikke forekommer i, og som truer med å skylle menneskene på havet. Videre må annen stråling enn varmestråling heller ikke endres vesentlig. Viktige eksempler er at vi må bevare ozonlaget for å unngå skadelig ultrafiolett stråling. Og vi må forhindre at den radioaktive strålingen øker, fordi man regner at enhver økning øker kreftfaren. Dvs. at det ikke finnes sikre grenseverdier.
Levende organismer består hovedsakelig av vann. En annen forutsetning for liv er derfor jevn tilførsel av vann. Sola, månen og jordas rotasjon skaper havstrømmer, luftstrømmer og regnvann uten salt. Skal vi bevare disse kretsløpene, må vi unngå å gjøre noe som kan påvirke selve klimaet på jorda eller å uttømme grunnvannet. Og vi må unngå å få blandet skadelige stoffer i vannet over de grenseverdier som finnes, dvs. begrense vannforurensning.
En tredje forutsetning for liv er åndingsprosessen. Dyr og mennesker puster inn oksygen og puster ut karbondioksyd. For plantene er det omvendt. Balansen mellom forekomsten av grønne planter og dyr må altså opprettholdes. Vi må f.eks. unngå avskoging, da det er skogene som produserer det meste av oksygenet. I tillegg må vi unngå at skadelige stoffer blandes inn i lufta over de grenseverdier som finnes, dvs. begrense luftforurensningene.
Ovenfor er det påpekt at mennesket trenger passe varme og annen stråling, ren luft og rent vann. I tillegg trenger vi tilstrekkelig og variert næring. Uten de grønne plantene kan ikke mennesket eksistere. Enten spiser vi planter direkte (brød, poteter, grønnsaker, etc.). Eller vi spiser dyr som lever av plantene (kyr, griser etc.). Vår eksistens er altså avhengig av at både de grønne plantene og dyrene trives og er friske. Alle levende vesener er også avhengig av bakteriene og organismene som bryter ned levende materiale slik at det på nytt kan inngå i livssyklusen.
Derved kan vi gå videre og analysere den økologiske nisjen til de dyrene og plantene vi er avhengige av, og de faktorer disse igjen avhenger av, osv.. Jeg skal ikke gå videre i analysen. Poenget er at økosystemer er utrolig kompliserte nettverk av gjensidige sammenhenger og avhengigheter. Vi vil uansett ende opp med omlag følgende enkle konklusjon.
I den videre økonomiske analysen vil begrepet støttende økosystemer være synonymt med naturen selv og de naturlige livsprosesser som foregår der.
Ifølge definisjonen av bærekraftig utvikling, må man leve innefor bæreevnen til de støttende økosystemer. Neste spørsmål som må besvares blir derfor når bæreevnen overskrides. Det foreligger to hovedsyn på dette.
Svak definisjon av bærekraftighet (= økonomisk vekst)
| Forutsetning: | Natur kan generelt erstattes av menneskeskapt kapital. Endres naturen vesentlig eller ødelegges, utvikler samfunnet nye løsninger og ny teknologi. |
| Politikk: | Økonomisk vekst og bærekraftig utvikling. Spesielt viktig natur må vernes og utslipp begrenses, men miljøvern må begrenses til det økonomien tåler. |
| Tilhengere: | Tradisjonelle økonomer og politikere, dvs. makthavere flest. |
Sterk definisjon av bærekraftighet (= Økologisk bærekraftighet)
| Forutsetning: | Natur kan generelt ikke erstattes av menneskeskapt kapital. Mennesket bør bare utnytte naturen på en slik måte at ikke naturens tilstand endres vesentlig. |
| Politikk: | Bærekraftig utvikling. Naturens opprinnelige tilstand må noenlunde gjenopprettes og økonomisk vekst må begrenses til det naturmiljøet tåler. |
| Tilhengere: | Miljøorganisasjoner og miljøfaglige institusjoner flest. |
Ved svak bærekraftighet er man opptatt av å bevare særlig kritisk naturkapital, f.eks. biologisk mangfold. Forøvrig må også naturinngrep og forurensning begrenses. Men miljøvern må sees i forhold til hva økonomien tillater. Naturforringelsen som gjenstår mener man at man må leve med og skal klare å takle. Ved svak bærekraftighet er det summen av naturkapital og menneskeskapt kapital som må bevares. Det er betraktes som i orden at menneskeskapt kapital erstatter naturkapital. F.eks. at fisk fiskes opp så lenge den erstattes av fiskeoppdrett. Ved sterk bærekraftighet må begge deler bevares hver for seg. Ved sterk bærekraftighet er man opptatt av å gjenopprette naturens opprinnelige tilstand, f.eks. slik at skogen ikke lenger dør i Europa, fisken kommer tilbake til vassdrag i Agderfylkene og temperaturen ikke stiger på jorda. Den økonomiske utfordring dette gir mener man at man må leve med og skal klare å takle. Spørsmålet er altså dypest sett: Hva er viktigst av økonomi og miljø?
Tilhengerne av svak bærekraftighet er teknologiske optimister. De regner med at mennesket alltid vil utvikle ny teknologi som gjør at man kan erstatte ødelagt natur med denne nye teknologien. tilhengerne av sterk bærekraftighet regner derimot at naturkapital og menneskeskapt kapital grunnleggende sett utfyller hverandre og ikke kan erstatte hverandre. Det trengs fisk for å ha nytte av fiskebåter. Det trengs skog for å ha nytte av sagbruk og papirindustri. Det trengs jord og artsmangfold for å få noe ut av landbruket. Menneskets utånding og avføring er plantenes innånding og næring, etc. Mennesket og naturen kompletterer hverandre og står i et gjensidig avhengighetsforhold. Dette er den grunnleggende virkelighetsoppfattelsen og forutsetningen for sterk bærekraftighet. Det er således ikke bare spesielt kritisk naturkapital som må bevares. Det er naturen som sådan. Det gjelder å opprettholde de naturlige biologiske prosessene i hav, fjorder, vann, elver, grunnvann, jordsmonn, biotoper, ulike luftlag etc.. Uansett er også rent vann, frisk luft og en grønn jord en del av livskvaliteten.
Slik har jeg også selv alltid betraktet dette. En gang på slutten av sekstitallet falt den første grå snøen over hele Nordmarka. Inntil da hadde snøen alltid vært hvit med en gang man kom vekk fra bebyggelsen. Nå var snøen plutselig skitten og grå. Det var første gang dette skjedde. For meg gjorde dette et dypt inntrykk. Jeg har alltid elsket å gå på ski, gli mykt over kuler og staup og beføle moder jord mil etter mil innover skoger, myrer og vann. Plutselig var denne helligdommen skitten, ødelagt av forurensninger i mine øyne. Jeg husker at jeg tenkte at når menneskelige forurensninger har fått et slik omfang at vi kan gjøre snøen over Østlandet grå, da har det gått altfor langt. Vi er avhengige av naturen, og dette er mer enn naturen tåler. Fra den dag av ble jeg opptatt av naturvern. Som voksen har mine enkle tanker på skituren på den grå snøen blitt bekreftet. Skitten snø dreper. I dag er fisken borte i de fleste vann på Sørlandet og skogsdød er blitt en realitet over store deler av Europa. Menneskets økonomiske virksomhet har et fått et omfang som enkelt og greit tukler for mye med naturen. At rammebetingelsen må være sterk bærekraftighet er forutsetningen som legges til grunn i resten av denne boka.
Ved sterk bærekraftighet betraktes naturkapital og menneskeskapt kapital som komplementære, dvs. at de utfyller hverandre. Derved oppstår en ny problemstilling som ikke forekom ved svak bærekraftighet. Det er spørsmålet om økonomiens totale størrelse. Ved sterk bærekraftighet kan menneskeheten og dens økonomi betraktes som en snylteorganisme som vegeterer på vertsorganismen, jordkloden. Akkurat som "grønt skjegg" på et grantre er avhengig av at grantreet overlever, er menneskeheten avhengig av at jorden som økosystem overlever. Det er grenser for hvor stor snylteorganismen kan bli i forhold til vertsorganismen før vertsorganismen dør. Kreftceller er snylteorganismer som vokser eksponensielt og til slutt dreper vertsorganismen. I dag har vi en eksponensiell økonomisk vekst. som truer jordklodens overlevelse som vertsorganisme. Hvor grensen går, er det betydelig usikkerhet om. Derfor trengs det sikkerhetsmarginer.
Poenget ved en sterk definisjon av bærekraftighet er å skape en teknologisk og sosial utvikling som øker livskvaliteten for menneskeheten, uten vekst i ressursuttak og miljøbelastning. Tvert om må dette reduseres på flere områder. Ut fra denne tankegangen blir det viktig å skille mellom vekst og utvikling, noe jeg skal vende tilbake til. De fleste politiske og økonomiske makthavere går inn for svak bærekraftighet. Miljøfaglige institusjoner og miljøorganisasjoner mener at dette ikke er tilstrekkelig og at målet må være sterk bærekraftighet. Dagens utvikling er hverken svak eller sterk bærekraftig. Antakeligvis vil det vise seg at de miljøfaglige institusjoner har rett, dvs. at utviklingen på lengre sikt må bli sterk bærekraftig. Sterk bærekraftighet vil heretter bli kalt økologisk bærekraftighet. Dette er det begrepet som synes å bre seg i samfunnet for å angi at man ønsker å bevare naturen som sådan.
Skal økologisk bærekraftighet kunne fungere som et politisk mål, må dette konkretiseres slik at det blir målbart på linje med f.eks. nasjonalproduktet. Kriteriene nedenfor er et kompromiss mellom at definisjonen skal være sammenfattende og forståelig for økonomer og politikere, samtidig som den skal være tilstrekkelig presis til å være vitenskapelig målbar (Svae, 1995 og 1996).
Å ikke overskride bæreevnen vil si å innfri de seks miljøbud:
Opprettholde naturkapitalen
Første bud er å ikke forurense mer en naturens rensekapasitet. Gjennom investering i kloakkrenseanlegg og renseanlegg på store og konsentrerte industriutslipp har man i stor grad lykkes i å løse lokale vannforurensningsproblem. Da jeg var barn kunne man ikke se mer enn 20 - 30 cm ned i vannet i Oslofjorden. I dag er siktedybden 2 - 3 meter. Dette er et eksempel på at det nytter. Men f.eks. når det gjelder regionale forurensninger (sur nedbør) og globale forurensninger (CO2) overskrides fortsatt naturens rensekapasitet.
Andre bud er å ikke risikere varig økokatastrofe eller artsutryddelse. Dette budet har flere konsekvenser. Atomkraft er f.eks. en teknologi der man kan risikere en økokatastrofe som varer i mange tiår. Gjennom Tjernobyl-ulykken skjedde dette, og fortsatt sliter man med ettervirkningene. Ifølge det andre miljøbudet blir atomkraft en for risikabel teknologi til å kunne aksepteres. Dette budet har også konsekvenser for jord- og skogbruk. Man må bevare såvidt mye urskog at man ikke risikererer at det biologiske mangfoldet reduseres, dvs. artsutryddelse. Og man må ikke grøfte, hogge skog eller annet slik at man risikerer ødeleggende flomkatastrofer, forørkning eller lignende. Det andre budet oppsummeres gjennom miljøprinsippet om å være føre var.
Det tredje budet er å ikke høste mer enn tilvekst av levende ressurser. For å bevare naturkapital i form av fiskebestander, skog, dyr etc. kan man ikke høste mer enn den årlige tilvekst, dvs. renten på naturkapitalen. Norsk fiskeriforvaltning er et eksempel på vellykte forvaltningsprinsipper som har gjort at bestandene har tatt seg opp igjen etter overfisket på seksti- og syttitallet. Først gir havforskerne en anbefaling om hva som er bærekraftige fiskekvoter. Deretter behandles og vedtas disse kvotene politisk. Dette systemet har vist seg å fungere tilfredsstillende i praksis. Problemet i fiskeriforvaltningen er hullene i systemet, dvs. de såkalte gråsoner som ikke er regulert av noen nasjonalstaters lov. Derfor er det viktig at disse hullene snarest mulig blir tettet og regulert gjennom internasjonal lov.
Ved økologisk bærekraftighet er det to kapitaler som må bevares. Det ene er naturkapitalen. Det andre er den menneskeskapte kapitalen. Dersom de tre første budene etterleves, er dette til sammen de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å bevare naturkapitalen. Det fjerde og femte budet skal sikre at den menneskeskapte kapitalen også kan vedlikeholdes år ut og år inn. Det fjerde budet er at man ikke skal forbruke kapital av ikke-fornybare materielle ressurser. Ikke- fornybare materielle ressurser er metaller og mineraler. Ifølge fjerde bud er det ingen begrensninger på utvinningen av disse annet enn det som følger av de tre første budene. Poenget er at vi må betrakte dette som en kapital som vi må unngå å forbruke. Løsningen er derfor vedlikehold (f.eks. unngå at ting ruster opp) og resirkulering slik at metaller og mineraler kan brukes om igjen. Slik unngår man at kapitalbeholdningen går tapt. I praksis må man akseptere noe svinn. Dette svinnet må ifølge fjerde bud ikke være større enn det man årlig kan fornye gjennom utvinning av nye metaller og mineraler i uoverskuelig framtid.
Det femte budet er at man ikke skal være avhengig av ikke-fornybare energiressurser. Ikke-fornybare energiressurser er de fossile brensler kull, olje og gass samt uran, dvs. energikildene som industrisamfunnet er totalt avhengige av. Alle tidligere generasjoner har i hovedsak utnyttet vedvarende energikilder. Slik må det også blir for industrisamfunnet i framtida. Dagens bruk av fossile brensler strider også mot det første og andre miljøbudet ved at de både skaper forurensninger over naturens rensekapasitet (f.eks. sur nedbør og CO2-utslipp) og at de skaper fare for varig økokatastrofe (globale klimaforandringer). Her har industrisamfunnet en enorm utfordring til omlegging av selve fundamentet for hele samfunnet og økonomien gjennom energiøkonomisering og overgang til fornybare energikilder. Dette vil være en så gjennomgripende forandring at vi må regne med å måtte venne oss til en ny livsstil som er vesentlig mindre energikrevende.
Det sjette budet er at vi må minimere globalt overforbruk, dvs. forbruk som overskrider pkt. 1-5 når u-lands levestandard heves til et rimelig nivå for å løse verdens fattigdomsproblem. Dette budet må forstås slik at u-land har en rimelig rett til å heve sin levestandard. At dette har førsteprioritet ved bærekraftig utvikling, har ligget som et premiss fra begrepet bærekraftig utvikling ble introdusert av Brundtlandkommisjonen. Dersom dette gjør at økosystemenes bæreevne blir overskredet på regional eller global basis, er det i-landenes ansvar å redusere sine utslipp ned til et nivå som innebærer en form for global rettferdig fordeling av utslippskvoter. En mulig norm for dette kan være at utslippene skal være de samme per innbygger, justert for at det trengs økt energiforbruk til oppvarming jo lenger vekk man kommer fra ekvator. CO2-utslipp er det første eksemplet på at menneskeheten samlet sett står overfor denne problemstillingen og utfordringen.
Alt annet like innebærer økonomisk vekst økt miljøbelastning. Med alt annet like menes i dette tilfellet at dersom teknologi, produksjonens sammensetning mv. er konstant, vil økonomisk vekst øke miljøbelastningen. Dette gjelder per definisjon, fordi økonomisk vekst innebærer volumvekst, dvs. økt produksjon og omsetning av varer og tjenester. Det er grenser for hvor mye den økte miljøbelastningen gjennom økonomisk vekst kan kompenseres gjennom miljøteknologisk utvikling pga. de termodynamiske lover og den grunnleggende komplementaritet mellom naturkapital og menneskeskapt kapital. Ved sterk bærekraftighet blir derfor økonomisk vekst et problem i forhold til å løse miljøproblemene.
En avgjørende forskjell på svak og sterk bærekraftighet er hvilken tro man har på om teknologisk utvikling kan løse miljøproblemene. Hvor stor teknologisk utvikling er nødvendig for å oppveie den ønskede økonomiske vekst i i-land og u-land? Økonomen Herman Daly (1992) har utviklet en ligning som er egnet for å analysere dette. Han antar at miljøbelastningen er en funksjon av ressursgjennomstrømningen i økonomien. Jo mere ressurser som økonomien utvinner, anvender og tilbakefører til naturen, jo høyere blir miljøbelastningen. Ligningen nedenfor spesifiserer kildene til denne miljøbelastningen og kan brukes til illustrerende beregninger. Siden det er bare gangetegn, kan vekstfaktorer benyttes i stedet for absolutte tall. Symbolene forklares nedenfor.
ØB = BNP/N x N x RGS/BNP
Som et grovt anslag kan det antas at den økologiske belastningen (ØB) generelt må halveres for å nå sterk bærekraftighet, ØB = 1/2. Verdensbefolkningen (N) forventes å bli doblet i de kommende tiår, N = 2. Ifølge tall fra Brundtlandkommisjonen lever omlag 1/4 av verdensbefolkningen i industrialiserte land med et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger (BNP/N) på $18.000. 3/4 av verdensbefolkningen lever i utviklingsland med gjennomsnittlig BNP/N på $800 (Verdenskommisjonen for miljø- og utvikling, 1987). Jeg justerer dette til $2.000 for å ta hensyn til den store ikke monetære sektor i disse landene. På verdensbasis blir da BNP/N = 1/4 x 18.000 + 3/4 x 2.000 = $6.000. Målet for de industrialiserte landene er å doble deres levestandard, BNP/N = 36.000. Jeg antar at BNP/N = $8.000 er nok til å løse fattigdomsproblemene i utviklingsland. Dette er omlag europeisk standard i femtiårene. På verdensbasis blir da BNP/N = 1/4 ú 36.000 + 3/4 ú 8.000 = $15.000. Vekstfaktoren for BNP/N blir da 15.000/6.000 = 2.5, når man som en forenkling ser bort fra ulik befolkningsvekst i i-land og u-land. Med Dalys ligning kan vi nå kalkulere RGS/BNP = ressursgjennomstrømning per BNP-enhet. Dette er et mål på miljøvennlighet. Lavere RGS/BNP betyr økt miljøvennlighet, og denne kan nå beregnes som den ukjente:
ØB = BNP/N x N x RGS/BNP ==> 1/2 = 2.5 x 2 x 1/10
Med den antatte vekst i levestandarden og verdensbefolkningen må altså RGS/BNP reduseres til 1/10 for å komme ned til en miljøbelastning som er antatt å tilsvare sterk bærekraftighet. Det betyr konkret at f.eks. en bil må trenge en tidel av ressursene som i dag trengs for å produsere og kjøre bilen, eller at forurensing mv. reduseres til en tidel gjennom teknologisk utvikling. I sum trengs altså en ti ganger mer miljøvennlig teknologi enn i dag på alle områder, dersom u-land skal få en rimelig standard og de rike land skal fortsette sin økonomiske vekst som før. Vi snakker om 80 - 90% reduksjon i miljøbelastning per BNP-enhet! Det går neppe selv om den tjenesteytende sektor er den som vokser mest. En slik teknologisk utvikling er svært lite sannsynlig. Et eksempel er energiforbruket i USA. BNP økte med 46% fra 1973 til 1988. Energiforbruket økte bare med 7% (World Resources Institute 1992), dvs. en gjennomsnittlig reduksjon av RGS/BNP ned til 7/10, dvs. langt unna målet som er 1/10. Og dette til tross for at man naturlig nok har gjennomført de billigste og mest effektive enøktiltak først.
Ut fra analysen ovenfor kan vi trekke følgende konklusjon: Generell økonomisk vekst med vekt på teknologisk utvikling for økt økoeffektivitet vil neppe være nok til å løse miljøproblemene. Svak bærekraftighet er med andre ord neppe tilstrekkelig. Dette betyr at en rettferdig fordeling av verdens ressurser og utslippsmuligheter også må taes i betraktning. Teknologisk utvikling vil neppe gjøre at vi unnslipper problemet.
For å realisere et bærekraftig samfunn, må vi høyst sannsynlig inn i en fase av miljøvernet der vi reduserer antall enheter produsert og konsumert. Miljøproblemene kan løses meget enkelt, om vi virkelig vil. Det er bare å redusere antall enheter. Anta at fem mennesker som har kjørt hver sin privatbil til jobben begynner å kjøre sammen i en bil. Da blir vekten av bilen redusert til 1/5 og utslippene til 1/5 i forhold til transportarbeidet som utføres. Altså en meget økoeffektiv løsning. I tillegg reduseres husholdningenes kostnader til en femtedel og utenriksøkonomien bedres også! Og tar de heller buss eller bane kan miljøbelastningen reduseres til 1/10 uten å redusere den egentlige levestandarden, dvs. transportarbeidet som tilbys. For å skape en sterk bærekraftig utvikling, må antakeligvis samfunnet i stigende grad ta i bruk denne typen tiltak som reduserer antall enheter produsert og konsumert gjennom å utvikle en ny infrastruktur for energiforsyning, transport mv. og en ny livsstil som er grunnleggende sett mer miljøvennlig. Beregningene ovenfor viser at bare teknologisk utvikling, dvs. økt økoeffektivitet i eksisterende produkter og prosesser er neppe er nok til å skape en sterk bærekraftig utvikling. Det realistiske er at samfunnet i dag står overfor et avgjørende verdivalg: Valget mellom økt levestandard kontra økt miljø- og livsstandard. Hva er viktigst? Er det å bevare livsgrunnlaget som det opprinnelig var og heller få mer tid til å være sammen med familien? Eller er det økt inntekt og levestandard? Dette verdivalget feies under teppet av de fleste - i håp om at økonomisk vekst og teknologisk utvikling skal gi oss i pose og sekk - noe beregningene viser at sannsynligvis er urealistisk. I en situasjon der vekstens miljømessige grenser for lengst er overskredet på mange områder (sur nedbør, CO2-utslipp mv.) er det realistiske at vi som verdensborgere innstiller oss på en global deling av knappe naturressurser og utslippsmuligheter - for å bevare livsgrunnlaget for oss selv og våre etterkommere. Siden dagens utvikling hverken er svak eller sterk bærekraftig, er et naturlig politisk kompromiss følgende:
På kort sikt er målet svak bærekraftighet. På lengre sikt er målet sterk bærekraftighet.
På samfunnsnivå vil sterk bærekraftighet kunne sies å være oppnådd når miljøproblemene nedenfor ikke lenger eksisterer som miljøproblemer. De er da bare miljøbeskrankninger som man stadig må passe på å holde seg innenfor i økonomien.
Globale miljøutfordringer:
Regionale miljøutfordringer i Europa
Lokale miljøutfordringer
Til sammen gir de seks miljøbud og lista over miljøproblemene ovenfor en oversikt over de miljøutfordringer samfunnet ved bærekraftig utvikling må lære seg å håndtere på en tilfredsstillende måte.
I forrige kapittel har jeg regnet ut at tradisjonell økonomisk vekst (volumvekst) i industrilandene og bærekraftig utvikling neppe er forenlig. Men økonomisk vekst er det som faktisk foregår i i-landene i dag. Derved er vi på full fart inn i den såkalte ressursklemmen. Dette kapitlet er basert på et foredrag av dr. Lars Bern (Bern, 1996) (Bern, Lars 1996: Hva kan fremtidsforskning og scenarier si oss om ulike bransjers og teknologiers muligheter i en kretsløpstilpasset økonomi? I Rapport fra seminar 1: Miljøledelse og rapportering i et strategisk perspektiv. GRIPs Miljøkonferanse, 2. desember 1996).
Fysisk overlevelse dreier seg om to forhold i en gjensidig balanse. Det ene er behovet for ressurser. Det andre er tilgangen på ressurser. I dette århundret har omlag en tredjedel av klodens livsopprettholdende kapasitet gått tapt grunnet overutnyttelse, forurensninger og inngrep som har medført tap av biologisk mangfold (se f.eks. World Watch Institute's Vital Signs, GAIA Atlas of the Earth). Bare mellom 1975 og år 2000 regner man med at 18% av jordas dyrkbare mark vil være tapt. Ved år 2000 regner man også med at utryddelsen av planter og dyr vil ha nådd en rate på omlag 50.000 arter per år. Sakte men sikkert synker verdens kapital av fossil energi. Samlet sett synker altså den globale ressurstilgangen hvert eneste år. På den annen side stiger ressursbehovet på grunn av befolkningsvekst og forbruksvekst. I løpet av de neste tredve år regner man med av verdensbefolkningen vil dobles. I tillegg sprer det høye vestlige forbruksnivået seg til nye deler av verden, f.eks. Sørøst-Asia. Vi står altså overfor en situasjon med synkende ressurstilganger og økende ressursbehov, slik figuren nedenfor illustrerer.
Avstanden mellom de to kurvene er frihetsgraden, dvs. at klodens ressurstilganger overstiger ressursbehovet. Når de to kurvene møtes forsvinner frihetsgraden vi har i dag - også for oss i de rike landene. Tidligere erfaring fra menneskehetens historie tilsier at da er alles kamp mot alle den eneste sannsynlige realitet. I praksis er verdens ressurser ujevnt fordelt. I den fattige del av verden merker man allerede ressursklemmen. Mange av krigene i den tredje verden kan forklares som en kamp om ressurser. F.eks. er krigen i Midtøsten i stor grad en kamp om vann- og landressurser krydret med religiøse og etniske motsetninger. Denne type konflikter kan vi regne med at vil tilta om dagens økonomiske vekst fortsetter også i de rike landene. Foreløpig merker ikke vi i de rike landene noe særlig til at vi beveger oss mot ressursklemmen. Årsaken er at vi har råd til å kjøpe oss ut av den enn så lenge det finnes ressurser tilgjengelige på verdensmarkedet. Men etterhvert som frihetsgraden mellom ressurstilganger og behov reduseres vil disse konfliktene til slutt også berøre oss. Når det gjelder CO2-utslipp og globale klimaforandringer er allerede konflikten aktivisert, foreløpig på diplomatisk nivå. Endres ikke den globale utviklingen, vil sannsynligvis lokale og regionale ressurskonflikter tilta til vi til slutt oppdager at vi befinner oss i en slags tredje verdenskrig. Terrorangrepet på World Trade Center var et ekstremt tegn på at det i andre kulturer er en økende motstand mot at USA og de rike landene skal bestemme "alt" her i verden, militært, økonomisk og politisk. Dersom ikke USA og de rike landene legger om kursen og i høyere grad respekterer andre kulturers rett til selvbestemmelse og tilstrekkelig økonomisk utvikling, er det ikke usannsynlig at vi vil oppleve økende terror. Mennesker som uansett ikke har noe å leve i den håpløse situasjonen de er i, er naturlige selvmordskandidater. Dvs. akkurat som unge stenkastende og selvmordsbombende palestinere vurderer det i forhold til Israel, deres egenrådige lokale supermakt.
Bærekraftig utvikling er å endre kursen i tide - før bomben i figuren ovenfor detoneres for alvor, økologisk, sosialt og militært. Dette innebærer å stanse ødeleggelsene av jordas ressurstilganger og gradvis bygge dem opp igjen, slik den øverste stiplede linjen i figuren illustrerer. Samtidig må man gradvis flate ut befolkningsveksten (spesielt i u-land) og forbruksveksten (spesielt i i-land) slik at ressursbehovet øker saktere, slik den nederste stiplede linjen i figuren illustrerer. På denne måten unngår vi å kjøre oss fast i ressursklemmens krisepunkt. Derimot øker vi sakte men sikkert frihetsgraden igjen. Slik blir konfliktpotensialet mindre. Det blir lettere å komme fram til politiske og diplomatiske løsninger på ressursfordelingsproblemet.
Ingen vet akkurat når kurvene for ressurstilgang og ressursbehov vil krysse hverandre og utviklingen blir kriseartet. I virkeligheten er det ulike kurver for ulike ressurser som mat, vann, olje, jern, etc.. De krysser hverandre på ulike tidspunkt. Ulik kjøpeevne gjør også at kurvene krysser hverandre på ulikt tidspunkt alt ettersom hvor rikt landet og den enkelte er. Det eneste vi vet helt sikkert ut fra global statistikk, er at vi globalt sett er på vei mot ressursklemmen. Å avvise denne problematikken fordi det ikke er noe problem i dag, er det samme som å ikke tenke lenger enn nesa rekker. De fleste spådommer tilsier at vi antakeligvis har 30 til 50 år på oss. Dette er menneskehetens gyldne mulighet. Den industrielle revolusjon er over. Det globale utviklingsprosjektet menneskeheten nå må gå sammen om er Overgangstida fra økonomisk vekst til bærekraftig utvikling. Det denne gyldne muligheten boka søker å inspirere til global innsats for å gjennomføre i tide.